Nå nærmer det seg...

Det kan visst regne i Brasil også. Nå er klokka fem over ni, jeg har nettopp spist frokost og satt meg ved bordet med alle skolesakene, og ute regner det. Ikke at det gjør noe, for jeg skal jo bare sitte inne og lese til eksamen i treningslære hele dagen uansett. Nesten hele dagen i alle fall.
Klokka tre vil jeg gå til min siste danseøvelse her i Salvador, og klokka sju smeller det til. Da skal vi vise hva vi har lært, i form av et afro-brasiliansk danseshow, hvor hele Gateway College skal være publikum. Det betyr at det vil sitte cirka hundre personer i salen, og de vil se opp på scenen, på oss. Jeg er så nervøs, jeg kjenner jeg blir helt skjelven i kroppen bare av å tenke på det. Sist gang jeg sto foran en folkemengde gikk det, for å si det mildt, ikke særlig bra. Og da var det bare 40-50 personer, i min fars bryllups-/femtiårs-/odelsrettsfest bare to dager før jeg reiste ned hit. Håper på bedre prestasjoner i dag da!

Ellers så har det blitt lite tid til blogging i det siste, noe som har sin naturlige årsak: eksamen. En kort oppsummering kommer likevel, så skal jeg prøve å være flinkere til blogging når jeg har fått eksamen under kontroll.

Jeg har flyttet! Sist fredag pakket jeg tingene mine og dro til Farol Barra Flat, og hoppet oppi den ledige senga hos Marianne. Her bor jeg i en større leilighet, med eget kjøkken og plass til å bevege seg på! Herlig forandring fra det lille hotellrommet på Oceanico. Sist uke var vi også på ferie, da reiste jeg, Marianne, Mikael, Ida og Anne Marit til Diamantina, og bega oss ut på en firedagers fjelltur. Mer om denne turen kommer senere. Salvador har tatt av på julepyntingen, en prosess som begynte allerede i midten av oktober. På senteret i Barra har de laget til en hel nisselandsby, med et cirka ti meter høyt juletre i sentrum. En skulle jo trodd julestemningen for en nordmann i Brasil skulle være betraktelig vanskeligere å opparbeide, men jeg må si de har gjort en god innsats! I gatene utenfor senteret er det til og med satt opp lykter som ligner på polkastenger, med sløyfer og granbusker som dekor. Jeg gleder meg så ufattelig mye til jul nå, til å komme hjem til kalde Norge, midt i den travleste førjulstida, og bare nyte smaken av det tradisjonsfyllte jule-Norge.

Noe som vil gjøre hjemkomsten min enda bedre, er at jeg får selskap på flyet hjem fra Oslo. Ingebjørg vil møte meg på Gardermoen, og holde meg i hånda i det vi lander på Sola flyplass, idet jeg setter beina på rogalandsk jord for første gang på over tre måneder, 11. desember klokka halv seks.


Men før den tid er det danseshow, treningslæreeksamen allerede om en uke, og rett på praktisk aktivitetslæreeksamen uka etterpå. Jeg har nok å ta tak i, og tiden vil fly, det vet jeg. Husk å krysse fingrene for meg i kveld da, og at jeg alltid setter pris på en tilbakemelding hjemmefra! :)

Roald Øyen fikk oss i julestemning da vi traff på han og NRK i gamlebyen en lørdag. Trivelig type!

F.v: meg, Mari, Roald, Ida, Marianne

Heia Brasil!

Så var den store dagen kommet, da hele gateway college avdeling Salvador skulle reise på fotballkamp. Brasiliansk fotballkamp. Alle hjerter gleder seg. Brasiliansk fotball er jo verdenskjent, det er jo bra! Til og med jeg ante det.

Jeg gledet meg veldig. Jeg synes ofte det er spennende å se på fotball, selv om jeg ikke alltid forstår det like godt. Her er et eksempel; Flamengo og Vitoria har like drakter. Nesten. De er i allefall svarte med røde striper begge to, og da jeg og Farol-jentene skulle på trøyeshopping for den store kvelden, endte det opp med irritasjon (nok en gang) på grunn av mine manglende fotballkunnskaper. Vitoria er det lokale laget som vi heier på, det baianske laget. Flamengo er laget fra Rio de Janeiro som har verdensrekord på antall fan (40 millioner, eller noe, sa fotballtrener Rinaldo).

På sportsbutikken på shoppingsenteret solgte de trøyene til begge lagene, og det var her problemet oppsto. Vitoriatrøyen var bare ikke pen! Den likte ikke min fasong, vi matchet ikke rett og slett! Mens Flamengotrøyen på den andre siden, den satt som skreddersydd til meg. Svart og rødt mot svart og rødt. Ville noen egentlig merke det hvis jeg tok på meg en Flamengotrøye i stedetfor Vitoria..? Vi skulle jo reise i en gruppe på nesten 100 stk, jeg ville jo være gjemt blant de andre Vitoriasupporterne fra Gateway. Så sa Cerina og Ida til meg at det gikk ikke, de ville ikke sitte med meg fordi Vitoriasupporterne ville komme til å kaste øl etter meg. Jeg kom til å få en flaske i hodet, sa de, hadde det vært i England ville jeg blitt banket opp.

Ikke hadde jeg lyst til å få en flaske i hodet, men ikke ville jeg kjøpe en trøye som var stygg heller. Løsningen ble å kjøpe trøya til Flamengo (den var på halv pris), men låne Brasiltrøya til Ida på kampen. Det passet meg kjempefint, jeg er jo ikke engang noen supporter. Jeg kunne heie på begge lag! Ja, - nøytral! Her er alle vinnere! Og jeg ville slipppe å få en flaske i hodet.

Problemet kom likevel, da Ida glemte å ta med Brasiltrøya til meg. I tillegg ville hun at jeg skulle være hennes veskevenn for kvelden. Der var løpet kjørt for Ida. For oppi vesken min, sammen med Ida’s briller og kamera, lå min nye, pent brettede Flamengotrøye. Og i besittelse av Ida’s eiendeler kunne hun ikke holde seg langt borte fra meg. Jeg ville dermed ikke bli kastet øl på alene.

Etter to og en halv time med buss (en tur som vanligvis ville tatt 40 minutter, men som ble en del forlenget pga bilulykke), fem nervøse bakkestarter fra en ikke særlig dreven bussjåfør og x antall runder med ”mitt skip er lastet med”, var vi endelig framme. Det vil si, vi var allerede 20 minutter etter kampen skulle begynne, men bussen måtte parkere en ti minutters gåtur fra stadion for sikkerhetens skyld (fotballfans her er visst ikke særlig sportslige i væremåte). Endelig kom den brasilianske, konstante tendensen til å være treige til vår fordel, og kampen startet ikke før vi hadde fått satt oss på tribunen, 40 minutter etter det opprinnelig skulle blåst i fløyta.

Og der var det mange brasilianere, gitt! Mellom 40 og 45.000 tilskuere hadde funnet plass, og jeg var livredd. Ville noen dytte meg ned trappa? Tilfeldigvis søle til klærne mine? Tisse meg i håret hvis jeg satt passelig til (jeg kommer tilbake til denne artige detaljen)? Beina mine var nesten gele da vi hadde kommet oss gjennom folkemengden til der vi skulle sitte: et litt avgrenset område spesielt tilegnet 100 norske studenter, OG rett ved siden av gjerdet som grenset mellom Vitoria og Flamengo supporterne. Hjørnet Flamengosupporterne hadde fått til rådighet var stappfullt. Det så nesten litt dyrisk ut, alle disse menneskene som hoiet og ropte, knept inntil det høye nettinggjerdet.

Kampen begynte før jeg ante ordet av det, og et godt stykke uti kampen klarte jeg fremdeles ikke å følge altfor mye med på det som skjedde på banen. Det skjedde altfor mye rundt meg. Popcornselgere, isselgere, godteriselgere, blitzer, roping, tilsnakk fra andre studenter, supportere som rekket fingeren til motstandersupportere, - overalt var det noe. Etter en stund hadde jeg mannet meg og, og fikk med meg Marianne og Anne Marit for å kjøpe brus. Det betydde en spasertur opp trappa hvor alle de ivrigste supporterne sto, og forbi dem skulle vi.
Og jada, selvsagt la de merke til at jeg hadde Flamengotrøye på meg, og begynte å peke på meg og bue. Nå var et gjort, tenkte jeg, nå bærer det ned trappa med meg! Men, - reddet av den måten bare en nordmann kan redde seg på her nede, smilte jeg mitt beste forsøk på et halvt skøyersk, halvt flørtende smil. Vittige Vitoriasupportere, liksom. Klage på trøya mi, du… Hah, hah! Og opp trappa kom jeg meg, og på toppen av trappa ble jeg møtt med skål og heiarop, da en liten bande Flamengofans hadde funnet veien dit. Det var like før jeg ble overlesset av klemmer da jeg endelig kom meg utenfor gjerdet, i frihet.

Da jeg kom tilbake til plassen min etter utflukten derimot, var ikke stemningen like lystig. Nå har det seg slik at brasilianere er så opphengt i fotball, at under en kamp så kan de ikke avse fem-ti minutter til å gå på do. Det er på dette tidspunktet de tar fram det tomme plastikkbegeret, og gjør sin jobb der. Det er også på rundt dette tidspunktet at noe særdeles spennende skjer nede på banen, vedkommende hopper opp i begeistring, og velter med det samme den fulle koppen med urin slik at innholdet baner seg vei på tribunen mot gatewaystudentene på raden nedenfor. Hele tribunen stinket med andre ord når jeg kom tilbake. Kall oss gjerne fisefine på det, men vi kunne ikke la vær å sende noen blikk av motbydelighet i retning gjerningsmannen, som etter ti minutter tok hintet og flyttet seg til en annen del av tribunen. Det er i slike tilfeller vi bare sier til oss selv, om og om igjen, ”kultur, kultur, kultur, kultur…”

Kampen videre var det lite spenning i, og ikke et eneste mål ble scoret. Skuffende underholdning og resultater fra to lag i verdensligaen (hvis det går an å si). Likevel var det ikke noe å si på opplevelsen, steminingen og det sosiale, og jeg ville ikke vært det foruten.

På fredag skulle vi egentlig hatt danseshowet vårt, men dette ble avlyst da teateret hadde blitt dobbelbooket for kvelden. Det gjorde meg egentlig ingenting, men det hadde jo vært greit å bare blitt ferdige med det.
Nå må jeg gå og gjøre meg klar til Halloweenfesten med gateway i kveld, og mitt litt improviserte kostyme kan jeg komme tilbake til neste gang! Vi gleder oss i allefall masse til meksikansk middag. Vi har prøvd å lage taco, men ingrediensene er enkelt og greit svindyre og helligdagsmat for oss.

Legger med en link med litt flere bilder fra studentlivet her nede, så snakkes vi!

Happy halloween….

http://www.facebook.com/album.php?aid=172312&l=c8ac9&id=796860021

Vi prøver oss på litt bilder..

Det er nesten umulig å laste opp bilder på bloggen, men hvis dere går inn på denne linken så får dere et par glimt fra livet her i Salvador.

http://www.facebook.com/album.php?aid=165951&l=fe84f&id=796860021

Enjoy!:)

For en herlig helg det har vært! Det ble arrangert tur til Barra Grande, og cirka 30 studenter fra Oceanico reiste dit. Det betyr at vi 14 som var igjen fikk hotellet for oss selv hele helgen. I tillegg fikk jeg bursdagskort fra Hege i posten, noe som var helt ubeskrivelig for meg. Tusen, tusen takk, Hege!

På fredag var planen å gå ut med danselæreren vår og de tre guttene fra danseklassen som også hadde blitt igjen, men jeg var ikke helt i form så jeg droppet det. Da jeg fortalte guttene at jeg var blitt ”ringe i håve” fikk jeg bare ”Hæh? Har du fått en ring i hodet?” som svar. På sladdergruppa til Paradise Hotel på facebook sto det på søndag uttrykt en viss forvirring over ringen Nora hadde fått i hodet, og hvordan den hadde havnet der. Skal ikke være lett å være fra nord-jæren på en plass full av bergensere og andre utenforstående! Så ble det en avslappende filmkveld i stedetfor.

Lørdag reiste jeg og en liten gjeng fra Farol til gamlebyen på marked. Der tok vi heis ned fra Pelourinho ned til Bahia Marina, hvor markedet er. Artig opplevelse, men nede på markedet hendte det noe enda artigere. Mens vi satt og spiste lønsj, gjenkjente vi et ansikt et par bord bortenfor oss. Han må ha lagt merke til det, for ikke lenge etter kom han bort og spurte ”Are you Norwegians?”. Har jeg nevnt hvor lite turisme det er i Salvador (vi regner med det er derfor alle glor på oss som aliens)? Langt mindre norske turister (det er derfor vi glor som som på aliens når vi først ser noen)? Og når vi først treffer på en, så er det påske- og julenøttmannen på NRK. Jada, vi hadde truffet på selveste Roald Øyen med TV-crew på slep i Salvador. De tok seg tid til en liten prat med oss før han klappet oss på skulderen og la skøyerslig til ”Da vet dere i alle fall svaret på den ene julenøtta!”, før de tuslet videre. Det var vel noe av det mer urealistiske som kunne skjedd der og da. Jeg fordøyer det ennå. Etterpå tok vi heisen opp igjen, og så den nydeligste solnedgangen fra høyden. Vakkert.

Jeg fikk også prøvd ut den brasilianske kinoen på søndag, det var sjarm det! For det første så hørte vi lyden av en vifte eller noe lignende samtidig som lyden på filmen var nokså lav, så det var ikke like greit å få med seg alt alltid. Filmen på lerretet var også brent litt i kantene, så det fikk et litt gammeldags, vintage preg over seg. Og med i billetten, som kostet 30 kr, fulgte en pose popcorn med. Gull!

Ellers så er ikke personalet på Hotel Oceanico særlig glade i disse norske, bortskjemte studentene som bor der, og får vist det nå og da. Sist uke begynte de å pusse opp i tredje etasje, noe som medførte hamring som hørtes gjennom hele hotellet fra klokken syv om morgenen. Ettersom avtalen med hotellet var at de fikk bygge utenfor, og at vi på grunn av støy fikk gratis frokost med i prisen, ble senterlederen vår en smule hissig da hun hørte om dette. Dette medførte en hissig telefonsamtale, noe som igjen medførte at hotellpersonalet ble enda mer irriterte på oss, og som igjen medførte at de for å ”straffe” oss bestemte seg for å fjerne påleggsfatet med skinke, smør og ost under frokosten. Skikkelig morsomt! Alle studentene ble meget fornøyde når de så påleggsfatet tilbake på bordet igjen på mandag.

Har også fått etterspørsler etter vær og temperatur oppdateringer, og jeg er redd det har blitt en vane med regn på tirsdager når jeg planlegger å gå ut på samba. Ellers er det stort sett strålende varm sol, med temperaturen på jevnt over 30 grader. Akkurat passe temperatur til å ta en liten dukkert i havet før skolen begynner.

Så lurer jeg jo selvsagt på hvordan været og temperaturen er hjemme?

Danseklassen på danseshow!

Tusen takk for alle gratulasjoner! Så uvant det var å feire bursdagen min i Sør-Amerika, - nitten år og det føltes ikke slik i det hele tatt! Jeg hadde det veldig fint helt fra morgenen av, da Susanne vekket meg med en lystigere tone (thomas tog) enn den vanlige vekkerklokka vår. Søtt! På kvelden gikk jentene på Oceanico ut og spiste i Bahia Marina, det finere området i Salvador, på Fiona Pizzeria. Også veldig koselig! Jeg hadde egentlig lovet å lage kake på kvelden, men da alle jentene spiste seg kvalme på sjokolademousse på Fiona, og ting ikke gikk helt som det skulle, utsatte vi den noen dager. Satser på at det blir ny kake i helgen!

I går kveld var danseklassen på danseshow i Pelourinho, og jeg var utslitt etter to lange og harde dager. Men samme kan det være, for det gikk ikke an å være trøtt på det showet! Her danset gudene og gudinnene seg inn på scenen til afrikanske rytmer, i de mest fargerike kostymene og med de villeste hylene. Vi fikk oppleve havgudinnen, ildgudinnen, saltvannsgudinnen, medisinguden og flere krigsguder. En av danserne hadde noen særdeles rare øyne, og Heidi fortalte meg de stammet fra en ”stamme” fra Bahia. De kalte det olhos de mel, altså honningfargede øyne. Å se de så lysebrune øynene i det ellers mørkfargede ansiktet var nesten skummelt. Den stakkars, utrolig dyktige danseren med det brede smilet så dyrisk ond ut! Skulle ønske jeg kunne fotografert dem, men det var selvsagt ikke lov.
Det mest spektakulære tror jeg må være når det kom en danser inn på scenen med en stor krukke levende ild balanserende på hodet, samt to mindre i hendene. Og han danset! Fort, høyt, lavt, overalt, - og ennå med disse ildbegerene flagrende som store ildfluer rundt ham. Alle vi som satt på første rad fikk kjenne en vag smakebit av denne intense varmen fra ilden som han langsomt gned mot den bare huden sin.
Jeg kan ikke unnlate å nevne en av krigsdansene, med flere mannlige dansere på scenen. De var kledd i intet annet enn et lite tørkle foran og bak, og med hoppspark og vind i showet tenkte vi ikke annet enn; hvem trenger vel å gå på mannlig strippeklubb? Artig!
Mot slutten av showet fikk vi se nok en capoeiraoppvisning, og etter å ha trent idretten selv i noen uker klarte jeg faktisk å kjenne igjen noen av bevegelsene de gjorde. Disse oppviserne var likevel mer akrobatiske og mer rytmiske i sporten enn hva jeg har sett så langt. Det var veldig motiverende å se ekte afrikansk dans før vi skal ha show i det selv, allerede neste uke. Jeg gruer meg litt…

Wee!

Jeg fikk til å laste opp et bilde! Det er fra tredje kvelden her nede, da vi var ute på et fort og fikk se en capoeira oppvisning. En veldig koselig kveld:)

Oppdatering fra våren i Bahia

Tiden flyr! Hva mer kan jeg si? Den siste uka har det skjedd så mye! Sist tirsdag hadde vi egentlig tenkt oss på samba i gatene i Pelourinho, men så fikk vi høre rykter om Beatleskveld på ene pizzaplassen i Rio Vermelho (der hvor pousadaen ligger). Og en Beatleskveld i Sør-Amerika er ikke ofte! Så dette måtte vi få med oss, og med litt konsentrasjon så klarte en faktisk å skjelne teksten. Ikke verst! Det som er gale er at nå har jeg vært her i over en måned, og enda ikke klart å få med meg en tirsdagssamba i Pelourinho.

Idrettsjentene måtte jo også få utfordre Brasil, og sist fredag vant vi en overlegen seier mot noen hissige små damer! 8-1 ble stillingen til slutt. Jeg spilte selvfølgelig ikke, så det var en vel fortjent seier!

Sist uke ble vi altså ferdige med sandvolleyball, som vi hadde holdt på med i to uker. Tror jeg med sikkerhet kan si at dette faget er en av mine topp to favoritter. Vegard Høidalen var trener, og jeg tror faktisk jeg forbedret meg litt i løpet av de to ukene. Lørdag var tiden inne for volleyballturnering, og selv om Ida og jeg ikke var, heh, blant de aller flinkeste, så ble vi med likevel! Deltakelse er viktig! Det ble altså en lang dag å sitte i sola, og resulterte i en del solbrente kropper som tuslet hjemover i to-tiden.

Da var altså sandvolleyball og capoeira over, og det mest spennende faget av alle sto for tur; fotball. Rinaldo, fagansvarlig på gateway college Salvador, er da mesteren på området. Vi har allerede hatt to timer med fotball, og jeg føler ikke på nåværende tidspunkt at Rinaldo og jeg kommer til å bli særlig venner.
Som erstatter for Vegard, kom Eivind, vår nye treningslære- og grunntreningslærer. Han er fra Nedstrand, av alle plasser, og har allerede klart å gi de fleste studentene kraftig gangsperr etter sine siste tre treningsøkter (3000m, makspuls-test, 45 min. joggetur på sone 3). Jeg har ikke fått deltatt på noe av dette enda, da mine nye, blå fotballsko ga meg såpass store sår på føttene at jeg ikke klarer å gå med sko.

På mandag bestemte jeg meg for å være litt veldedig, og slengte meg på et av forslagene til senterledelsen. Jeg sto opp tidlig og tok buss til bydelen Amaralina, ti minutter utenfor Ondina. Her hoppet jeg av ved en sko som het Centro Municipal de Arte-educacao e Cultura Mario Gusmao, hvor Scott fra New York, Raol fra India og Nathan fra Perth møtte meg. Veldig greit at det var noen til å oversette for meg der. Opplegget var i forbindelse med Barnas Måned, og etterhvert kom det tuslende inn eleve brasilianske barn i klasserommet. Her hjalp jeg dem med å lage drage, som alle dekorerte med farger og lagde haler til. På hver sin drage skrev alle barna på et ønske, og etterpå gikk vi ut på stranda for å fly med dem, og på den måten sende ønskene til himmelen. Mange av barna hadde skrevet på "paz". Nathan fortalte meg at det betyr peace. Etterpå gikk vi opp i dansesalen, og Raol lærte barna (og meg) den improvisatoriske rytmens gleder. I dansesalen hang det forresten en kopi av bildet "Livets dans", av Edvard Munch. Det var tydelig at ungene syntes det var stas med en fra Norge på besøk, det fortalte flere på slutten av dagen satte vi oss i en stor ring og snakket om hvilke inntrykk vi hadde fått. En veldig vakker opplevelse.

Senere samme kveld skulle hele danseklassen, dvs alle 7 studentene som har dans, på danseshow i forbindelse med kurset. Dette showet hadde blitt avlyst uten at gateway hadde fått beskjed om det, så i stedetfor spanderte gateway middag på alle på fiona pizza, i det finere strøket Bahia Marina. Veldig trivelig kveld! I går var vi og tok mål til dansekostymene som skal sys til showet vårt, blir spennende å danse hele koreografien i rett antrekk! Jeg gleder meg!

Til nå har jeg også hatt to gitartimer, og det går bra selv om Remy og Erlend, som jeg tar timer med, er på et helt annet nivå enn meg. Oskar i klassen min er også veldig dyktig på gitaren, og har gått med på å lære meg et par triks, og det er alltid gøy! Hvis det er noen som savner bilder her ifra, så skal jeg prøve å laste opp noen en dag nettet er på sitt beste, men til da kan dere jo gå inn på gateways hjemmesides nyhetsarkiv, hvor det legges ut oppdateringer og bilder med jevne mellomrom.

http://www.gatewaycollege.no/